Ro

Da jeg her om dagen satt på romaskinen på treningssenteret og gjennomførte én av to ukentlige styrkeøkter, så jeg for meg vannet i Dividalen hvor jeg som liten gutt lærte å ro.

Omkranset av furuer og bjørketrær, sto jeg ved vannkanten og brukte hele kroppsvekten for å pumpe opp den kamuflasjefargede gummibåten. Med litt hjelp fra faren min fikk vi snart også montert årene og satt båten på vannet. Mens han holdt i fortøyningen, gikk jeg om bord.

Jeg satte meg ned og merket hvordan vannet rullet under den tynne bunnen og forplantet seg gjennom båten, og vugget oss i små raske bevegelser. Båten skulle ta meg ut på dybder jeg bare hadde kunnet drømme om å nå med fiskestanga, og hvor det også sto større fisk. Men for å komme meg ut dit, måtte jeg gå fra at båten styrte meg, til at jeg styrte båten.

Fram til jeg fant balansen, og klarte å koordinere armene, holdt jeg meg på grunna. Selv om det ikke var så mye kraft i de tynne armene, var det kraft nok til at båten gikk i ring fordi jeg var høyrehendt. Kompensasjonen med venstre åre ble raskt til overkompensasjon, og av slalomsporene i vannet så jeg selv at jeg hadde et stykke igjen.

Da sommeren gled over til høst, bevege båten seg i en stadig rettere linje og lenger ut på vannet. Lyden av uregelmessige plasking var gått over til svulp av årer som traff vannflaten som to synkronstupere. Når de hadde dukket ned og opp mange nok ganger, var det bare meg og lyden av vannet som rant fra årebladene da jeg skjøv armene fram for et nytt tak.

Båten var stor nok til to, og faren min som var skipper anså meg som klar for nye oppgaver. Jeg skulle nå ro oss begge ut på vannet, og vi skulle dorge til vi hadde nok fisk til middag. Og fikk vi ikke noe, hadde moren min som satt i campingvognen og strikket og hørte på kassetter med K.M. Myrland alltid en plan B.

Høstmørket la seg stadig tidligere, og spenningen steg da faren min sa at vi skulle sette garn. Koordinering av egne armer var ikke lenger nok. Nå måtte rotakene mine som satte båten i bevegelse være samstemte med finmotorikken i hendene og fingrene hans som slapp ut maskene litt etter litt.  Vi dro tilbake til campingvogna for å la garnet stå over natten — forhåpningsfulle om at det morgenen etter hadde fått fisk, og at oppsynsmannen som var et sted der ute ikke oppdaget oss.   

Faren min fortalte meg hvordan han rodde sammen med sin far når de skulle «stikke flyndre». Hvordan han avpasset farten etter farens øyne som studerte lysgrunnen etter flyndrer som hadde gravd seg ned i sanda.

Etter et liv på havet har faren og bestefaren min det filosofen Jakob Meløe kaller «det kyndige blikk». Jeg, som innser at jeg fortsatt har mye å lære når det kommer til båter og fiske, har «det ukyndige blikk».

Kunnskapsmangelen kjennes uansett på kroppen. Enten det er å lære å ro, kjøre bil, spille sjakk eller noe helt annet, vil det i starten virke overveldende. Med stivt blikk og anspente muskler tar vi de første stegene. Når vi etter hvert ser mønstrene og føler at vi har kontroll, vil ting framstå klarere og bevegelsene mer flytende. Men for å komme dit må vi på et tidspunkt slippe fortøyningen.

Til bursdagen min i år fikk jeg av Line en brenner og poser med grønne bønner som sender meg ut på en ny reise. Både Line og jeg er over middels interessert i kaffe. De 24 kaffene vi liker best setter jeg sammen til en adventskalender som vi åpner hver morgen og gjenopplever kaffeåret som har gått. Når jeg nå kan starte med ubrente kaffebønner, har jeg mulighet til i enda større grad å smake meg gjennom landene og oppdage nyansene på kaffen de dyrker. Som båten og vannet åpner brenneren og bønnene en ny verden.

Dette er veien. «Livet må forstås baklengs, men leves forlengs», sa filosofen Søren Kierkegaard. Hvor kaffereisen tar meg gjenstår å se. Men jeg vet at når jeg mestrer kaffebrenningen, vil roen nok en gang senke seg i kroppen som da jeg lærte å ro.